Deponi

Hva er et deponi?

Et deponi, også kjent som søppelfylling, er et område der avfall blir gravd ned eller plassert, i et forsøk på å isolere det fra det omkringliggende miljøet. Tidligere var det vanlig å samle opp avfall på store avfallsdeponier, men dette har mange negative konsekvenser som vond lukt, smittefare, skadedyr, støy og lekkasjer av klimagasser som metan og CO2.

I Norge har vi derfor gått bort fra bruk av deponier til avfallshåndtering, og bruker heller metoder som avfallsforbrenning. Men det finnes gamle søppelfyllinger under bakken flere steder i landet, blant annet på Grønmo i Oslo. Her produseres det fortsatt klimagasser, som kan brukes til energigjenvinning. Dette gjør vi i Hafslund ved å samle opp og frakte klimagassene i gassledninger til energigjenvinningsanlegg på Klemetsrud. Der brukes gassen som brensel i fjernvarmeanlegg, og produserer varme tilsvarende oppvarmingsbehovet til 1500 leiligheter i året.

For mer om gass fra Grønmo, sjekk ut: “Gir nytt liv til metangass fra søppeldynga”.

Hva er deponigass?

Deponigass er en type gass som dannes ved nedbrytning av organisk materiale i avfall som er plassert i et deponi. Gassen består hovedsakelig av metan og karbondioksid, men kan også inneholde mindre mengder andre gasser som hydrogen, nitrogen og oksygen.

Hva er deponiavfall?

Deponiavfall refererer til avfallet som blir lagt på et deponi for sluttbehandling i avfallshåndteringsprosessen. Dette avfallet kan omfatte en rekke materialer, inkludert restavfall, husholdningsavfall, industriavfall, bygge- og riveavfall, samt farlig avfall. Deponiavfall kan være både organisk og ikke-organisk avfall, og kan utgjøre en miljørisiko hvis det ikke blir håndtert på riktig måte.

Hva er deponiforskriften?

Deponiforskriften er en del av avfallsforskriften, som er det norske regelverket for behandling, sortering og destruering av avfall. Forskriften regulerer også hvem som kan motta og behandle avfall.

Formålet med deponiforskriften er “å sikre at deponering av avfall skjer på en forsvarlig og kontrollert måte slik at skadevirkninger på miljøet og menneskers helse forebygges eller reduseres så langt det er mulig”.